Smashing girls: Noen tanker om US1

En hage i Halden er bygget om til en privat sandvolleyballbane. Pappa Lars Garder med flere års erfaring fra internasjonale turneringer i sandvolleyball legger alt til rette for å gi datteren Kirstine de beste mulighetene til å utvikle seg som volleyballspiller. Så sent som i januar 2011 spilte hun på U11-laget til Halden. Hun gikk over til Skjeberg forrige sommer og spilte libero på Skjeberg 1 som vant U15 sammenlagt forrige sesong. Jeg snakket med Kirstine på grillfesten i Klagenfurt i sommer da hun fortalte meg at hun bare er 12 år og hvordan hun satser på sandvolleyball. I helgen spilte hun med drakt nummer 21 i Askimhallen og det var en fantastisk prestasjon hun leverte i finalen.

På sidelinjen står Pavel Nes og kona Ina. Pavel var med på vinnerlaget i årets veteran-NM. Han spilte forøvrig på samme lag som Ragnar Wisløff som var sportslig leder i Kolbotn inntil Kristin Rønneberg tok over i februar i år. Pavel og Ragnar spilte også nylig treningskamp mot det norske damelandslaget for å gi de noe å bryne seg på. Pavel og Ine har snudd opp ned på Skjeberg Volleyballklubb. Spillere rekrutteres fra Halden, Sarpsborg og Fredrikstad. Det er mulig det også er en og annen spiller fra Skjeberg. Lederstilen kan i beste fall betegnes som unorsk men det ligger spisskompetanse bak og det har gitt sportslige resultater.

I første kamp i puljespillet mot Flint sto Asbjørn Vølstad på sidelinjen som coach. Amerikanske Sports Illustrated skrev en gang om Asbjørn at han var "the most formidable Norwegian import to hit LA since Sonja Henie". Han spilte i perioden 1983-87 på laget til University of California, Los Angeles (UCLA) i USA. Amerikansk mester sesongene 1984 og 1987, siste gang kåret til årets spiller. Oppsatt på 1980-årenes amerikanske stjernelag og medlem i UCLA Hall of Fame. Senere profesjonell i Tyskland (vesttysk mester med Hamburger SV) og Frankrike (Grenoble). 111 landskamper for Norge. Han spilte også for Kolbotn i 1992 da herrelaget vant NM.

Til Askimhallen kom en spent jentegjeng fra Kolbotn. Primært rekruttert fra Hellerasten og Ingieråsen skole. Det er ikke spesielle volleyballtradisjoner å snakke om dersom vi sammenligner med Flint og Skjeberg. Noen av jentene har storesøsken som har spilt litt volleyball og noen har foreldre som har hatt en mer eller mindre sporadisk tilknytning til Hellerasten. Hellerasten Volleyballklubb ble for øvrig inkludert i Kolbotn IL i 1985 så sporten har hatt en viss utvikling siden den gang.

Trenerteamet til Kolbotn er ikke spesielt merittert. Hans påberoper seg å ha spilt volleyball i sine ungdomsår men fikk vel aldri noe oppmerksomhet fra Sports Illustrated. Jon Fredrik kan vise til noen år med Hellerasten men de bare møttes og spilte litt som han sier. Muligens falsk beskjedenhet. Tomm har vokst opp med bandy, fotball og orientering og når volleyballresultatene ble lest opp på Sportsrevyen var i praksis TV-kvelden over og avknappen neste trekk fra foreldrene.

Men så er det altså muligheter for de som vil likevel. Kolbotn har et jentelag i 96 og 97 som går opp løypa og lager spor. Kristin Rønneberg har utviklet fem 96-spillere som er tatt ut til bruttosamling med juniorlandslaget i oktober. Ragnar Wisløff dukker fortsatt opp på en og annen trening og inspirerer med sin kunnskap. Men det er også mye mer. Via internett har vi ikke bare tilgang til treninger og intervjuer med Al Scates som var coach for Asbjørn Vølstad og som ga seg som trener i våres i en alder av 72 år! Vi kan velge å vrake. Vi kan velge å lytte til Brian Gimmilaro som en gang lærte opp Misty May i innendørs volleyball og som fortsatt styrer Long Beach State. Seks spillere i sølvtroppen til USA fra London-OL i sommer har fått opplæring ved Long Beach. Brian Gimmilaro sammenligner det å stoppe en smash i volleyball med det å være hockeykeeper. En serve bruker et sted mellom ett og to sekunder før mottak. En velrettet smash er over gulvnivå i under et sekund. Når Kirstine Garder fikk fulltreff ved nettkanten i går og Johanna slenger ut armen på en måte som minner om en baseballkølle og returnerer ballen rett tilbake over nettet og treffer gulvet i smultringhullet i oppstillingen til Skjeberg så må jeg trekke på smilebåndet. Brian har rett. Det handler ikke bare om riktig teknikk. Det handler av og til om å være keeper og holde ballen i spill.

Skjeberg hadde 12 spillere i stallen i US1. De brukte alle trenertriksene i boka for å vinne kampen. Det rimer ikke helt for meg å bytte inn en spiller mellom hver gang Kolbotn server i tie-break og ingen bytter blir gjort på egen serve. Jeg forholdt meg rolig når en ball fra Skjeberg var klart ut og laglederne til Skjeberg roper inn fra en mye dårligere posisjon. Uerfarne dommere lar seg påvirke men hva vil vi at jentene skal oppleve? Å vinne jevne kamper fordi trenerne har en master i volleyballpsykologi eller at jentene en dag kan gå av banen vel vitende om at de selv har gjort et solid stykke teamarbeid!

I Kolbotn Volleyball har vi tid til å fokusere på å utvikle spillere til sitt fulle potensiale. Vi vinner eller taper men vi gjør vårt beste og er fornøyd med det. Vi kan moro oss over å spise godteri i en kritisk timeout i tiebreak. Vi gleder oss over at Ragnhild og Annika holdt konsert selv om 15 strake serve-ess absolutt var et savn på Kolbotn Hvit. Vi tenker også at jentene lærer mest av å spille kamper og ikke sitte på benken. Seks spillere i semifinale og finale for Kolbotn Blå gir ikke spesielt rom for hvile og taktiske disposisjoner men det gir god læring i å kjempe sammen som et team uten andre alternativer.

Når jeg ser på lagbildene av Asbjørn Vølstad og Pavel Nes slår det meg at begge har drakt nummer 13. Kan det være et tegn på hva de har i vente denne sesongen? Som Tom Nordlie pleier å si: man trenger ikke å ha vært hest for å bli en god jockey... og jentene trenger ikke å ha støtte i kjente volleyballstorheter dersom de lærer å jobbe sammen som et team!